Nå drar vi til Saint-Leonard-des-Bois!

Det er torsdag morgen og det er på tide å reise videre til Saint-Leonard-des-Bois, vår siste destinasjon på denne ferien i Normandie. Vi skal til Saint-Leonard-des-Bois som ligger i Alpes Mancelles området. Alençon er den nærmeste byen med litt størrelse på. Det er drøye 20 mil å kjøre fra Saint-Malo til Saint-Leonard-des-Bois.

St. Malo

Domfront

Au Bar Normandy i Domfront

Au Bar Normandy i Domfront

Som vanlig så måtte vi passe på å få tak i lunsj før klokka to, så vi måtte stoppe et sted før Saint-Leonard-des-Bois. Så vi stoppet et sted som heter Domfront. Stedet ligger på en høyde og har ett gammelt fort fra 11-hundre tallet som sin største severdighet. I tillegg er det en fantastisk utsikt over landskapet rundt fra begge sider av byen.

Ikke nødvendig å være Uri Geller for å bøye skjeer her

Ikke nødvendig å være Uri Geller for å bøye skjeer her

Det var ikke akkurat flust at spisesteder her, men vi fant da ett som var åpent. Au Bar Normandy! Ett lite snodig spisested med ett inventar som er noe av den merkeligste sammensetningen jeg har sett, totalt mangel på stil.

Han som serverte anbefalte pølser på det aller varmeste, så vi gikk for det. Og det var ikke så rart han gjerne ville bli kvitt dem, da de var nesten svarte etter å ligget en time eller to for lenge på grillen.

Men for all del, det var gode pølser og vi var sultne, så de gikk ned på høykant. Utenfor stedet sto det en figur med ett skilt i hånda: Gratis inngang, betal når du går 🙂

Bagnoles-de-l’Orne

Grønt og frodig i Normandie

Grønt og frodig i Normandie

Vi kjørte videre mot Saint-Leonard-des-Bois gjennom typisk jordbrukslandskap. Grønt og frodig og mye kuer.

Når vi kjørte inn i nasjonalparken ble det mere skog og mindre og mindre trafikk. Helt til vi kom frem til Bagnoles-de-l’Orne.

Denne byen er helt annerledes enn de typiske middelalderstedene vi har vært i hittill. Jeg tror ikke jeg overdriver hvis jeg sier at rundt 80% av bebyggelsen består av hoteller.

Casino i BagnolesDet er fint her, men det virker på en måte litt forlatt. Mange hoteller ser ut som de er stengt.

Det ligger en liten sjø omtrent midt i byen og Bagnoles-de-l’Orne er visstnok kjent som ett «Spa» sted, eller kurbad som det antagelig het den gangen det var liv her.

Morsom travbane!

Gressbanen i BagnolesDet snåleste på hele stedet må være travbanen. Hadde det ikke vært for at Finn har litt peiling, så ville jeg trodd den var nedlagt for mange år siden. Men det arrangeres visstnok løp her flere ganger i året.

Dommertårn på gressbanen i Bagnoles

Dommertårn på gressbanen i Bagnoles

Det er en gressbane, jeg visste ikke at det gikk an å kjøre travløp på gress, men det gjør det altså. I tillegg renner det en liten elv gjennom banen.

Det var ikke folk å se noen steder når vi var der, så vi snek oss gjennom gjerdet og gikk inn og tittet og tok noen bilder.

Bare dommertårnet er jo verdt ett studium 🙂

Saint-Leonard-des-Bois

Utpå ettermiddagen var vi framme i Saint-Leonard-des-Bois og Touring Hotel hvor vi skal bo de tre siste nettene. Også her får man følelsen av å ha kommet en del år for sent til å oppleve stedets glanstid.

st-leonard-de-bois

Vi hadde bestilt rom via Booking.com, ett såkalt VIP executive rom, hotellets eneste sådanne kunne vi lese om i brosjyren på rommet. Jeg må si jeg lurer på hvordan de andre rommene var. Vi hadde i allefall eget bad. Og føner og buksepresse, og i tillegg to badekåper i pastellfarger i skapet. Det var antaglig det som gjorde det til ett VIP rom 🙂 Men rommet var helt greit det.

Det ble rent koselig når vi fikk vasket bordet på terrassen og tørket litt støv av nattbordet!

Middag på Touring Hotell i Saint-Leonard-des-Bois

Vi takket ja til å spise middag på hotellet, siden vi hadde lest på forhånd at restauranten skulle være veldig bra. Og vi ble ikke skuffet. Overrasket JA, men absolutt ikke skuffet. Hun som serverte oss kunne ikke ett kløyva ord engelsk, men vi fikk da en meny på engelsk. Men det hjalp ikke særlig mye!

Lakse Labraljö

Lakse Labraljö

Det var tre jenter/damer på jobb i restauranten og jeg tror ingen av dem hadde noen servitørutdannelse. Hun første som skulle servere oss ga opp og nummer to kunne i alle fall bitte, bitte littegrann engelsk Vi bestilte en Gewürtstraminer siden det var en av de få vinene vi kjente til på vinkartet, men det hadde aldri kelnerdamen hørt om.

Så hun skrev med store bokstaver og tittet på vinkartet for annenhver bokstav. GE-WÜ-RT….og så videre. Vi spurte om hun aldri hadde vært i Alsace, der denne vinen blir laget, men da svarte hun at…nei, hun hadde stort sett bare vært hjemme…. Hvis hjemme er her i Saint-Leonard-des-Bois, da har hun mye til gode 🙂

St Jaques

St Jaques

Jeg bestilte St. Jaques til forrett uten å vite hva det var, og Finn bestilte noe han skjønte inneholdt laks. Forrettene var både delikate og gode. Finn sin lakserett besto av rullader av røkelaks med ett slags fyll inni, og jeg fikk kamskjell(eller en slektning) med stekt sopp og fikenmarmelade.

Til hovedrett bestilte vi Ris de Veau au pommeau, eller Sweetbread, som det sto i den engelske menyen. Det hjalp heller ingen av oss så veldig mye å skjønne hva det var, men var liksom det som hørtes mest appetittelig ut.

Normandie-897Jeg ble litt skeptisk når tallerknene kom på bordet. Det som lå på tallerkenen lignet litt på en halv hjerne med ett tynt trekk over. Og når vi stakk kniven i «trekket» så trillet det ut noen små kjøttklumper.

Men vi måtte jo smake, og det smakte faktisk godt. Konsistensen på kjøttet var omtrent som kyllinglår, og det var mørt og godt. Det var også noe tilbehør ved siden av som var vanskelig å si hva var, men godt var det.

Etter hovedretten kom det selvfølgelig ost til mellomrett. Det hører med i alle franske måltider. Finn valgte fire forskjellige stinkende saker og jeg tok en rett med Camembert gratinert på loffskiver. Godt, men veldig mektig.

SÅ kom desserten! Det var en smaksopplevelse av en annen verden. Det var tre forskjellige sorbéter, pære, solbær og pasjonsfrukt med en saus av røde bær.

sorbet-dessert

Himmelsk sorbet

Hver eneste skje ble spist med andakt selvom jeg var så mett at jeg ikke visste hvordan jeg skulle klare å komme meg opp trappen til rommet vårt. Finn valgte en Tiramisu spesial med bringebær og pistasje nøtter.

tiramisu-dessert

Tiramisu med bringebær og pistasjenøtter

Innen vi var ferdige med å spise, var vi alene i restauranten. Etter at desserten ble servert gikk tydeligvis personalet hjem. Det var i alle fall ingen å si takk for maten til og heller ingen å si god natt til i resepsjonen. Igjen litt følelse av at Saint-Leonard-des-Bois ble satt på sparebluss en gang på 70-tallet.

Vi var så mette så det nesten gjorde vondt, så vi tok ikke sjansen på å google hva vi hadde spist. Hvis jeg hadde funnet ut at vi hadde spist hjerne, så tror jeg jeg hadde vært nødt til å snakke i den store hvite telefonen…..

Dagens høydepunkt i Saint-Leonard-des-Bois må nok bli desserten!